Påskeferie

Det ble ikke så mye snø og skiturer på fjellet denne påsken, av åpenbare grunner, men desto mer luksus! Vi ble invitert med på en eventyrlig påskehelg over til naboøya St.Kitts sitt Merriott karibiske spa og resort. Du verden! De beste senger jeg har prøvd, god mat og restaurant i basseng-komplekset (ja for det var jo ikke bare et vanlig stort basseng, men mange som snodde seg rundt øyer og under broer. Stranda lå rett nedenfor men den var det bare Stein og Aron som brukte, for strender har vi hjemme på Nevis - det var jo så mye annet som skulle prøves ut. Else-Berit ble med vertskapet en liten tur på kasinoet lørdags kveld, men bare for å kikke, se hvordan de rike (og sikkert også de som har gått fallitt) lever. Ellers var det mange kveldsåpne butikker i hotellet, restauranter, 24-7 sportssenter, et rom for barna med alle slags spill, barneklubb og underholdning ved bassengkanten.

Underholdningen ved bassengkanten ble litt surreal etterhvert. En festlig DJ stilte spørsmål, mest om St.Kitts, og hvis deltagerne som stod rundt om ute i bassenget svarte riktig fikk de en "bead" (sånne perler vi har på rastaflettene). Det var jo greit nok, jeg tenkte at barna sikkert ville synes at dette var artig. Men det viste seg at barna ikke hadde en tjangs - de greide ikke rope høyt nok til å overdøve alle de voksne som etterhvert ble ganske hekta på å vinne. Det ble ropt og skreket, og noen sprang til og med fram til mikrofonen og begynte å synge (o skrekk!) melodier det ble spurt om (noen kom med svar til og med før første tone ble spilt, så jeg tror de samme spørsmålene gikk igjen og at noen av gjestene hadde vært der litt for lenge). Det var som en grisefest på Mallorca. Da jeg oppdaget at jeg selv også skrek ut et svar, tenkte jeg at det var best å forflytte seg til en solseng et roligere sted. Jeg tror noen av gjestene der må ha kjedet seg. Ellers kan man da ikke oppføre seg sånn?

Det var virkelig flott å kunne prøve ut de rikes levemåte, men det var også deilig å komme tilbake til Nevis, uthvilt og styrket av god mat som man ikke måtte lage selv!

Oops! I did it again...

På Nevis følger man mange av den gamle verdens skikker, bl.a. kjører man på venstre side av veien. Det gikk to uker før jeg i det hele tatt turde å kjøre bil selv, og enda to uker før jeg kjørte i sentrum. Men nå er jeg vant til dette, og behøver ikke konsentrere meg så hardt om å gjøre det riktig som i begynnelsen. Trodde jeg.

I går kveld var vi ute i huset (som vi fremdeles venter på å få flytte inn i) for å gå gjennom de siste små justeringer som skal gjøres av selger før vi overtar. Det var blitt mørkt før vi bestemte oss for å kjøre hjem. Jeg kikket nøye til venstre og høyre før jeg svingte ut på veien. Og befant meg i den høyst forvirrende og frustrerende situasjonen at alle de tre møtende bilene befant seg på feil side av veien. Jeg er ikke den som gir meg så lett når jeg har rett, så jeg tenkte at de får jammen se til å svinge til siden så jeg får kjøre. Og denne tanken holdt jeg på i flere sekunder, helt til det kom stille fra baksetet: "Mamma, jeg tror du kjører på feil side av veien?"

Det var en absurd situasjon, fire par billykter sto helt stille i mørket, tre par i én kjøreretning, og ett par i den andre - jeg skulle gjerne vært på innsiden av hodet til de sjåførene. Hvis noen av tankene kom til uttrykk i ord - vinduene var igjen så jeg hørte ikke noe - så var det nok ikke noe rosende. Det hjalp nok ikke på at da jeg endelig ga meg og svingte over i min egen fil og de så at jeg var hvit da de kjørte forbi - "&#§"! white folks thinking they own the road!" Som sagt, vinduene var igjen så jeg vet ikke sikkert at det var det de sa. Men jeg vil ikke vedde imot det.

PS. Hvis du skulle få inntrykk av at disse bildene er av våre biler så bare la all misunnelse fare: det er bare de kuleste Aron vil ha med på bilder, og vår Toyota er definitivt ikke av de kuleste. DS.