'Christmas in the Caribbean' by Jimmy Buffet a.o.

By: jimmy buffett, michael utley, will jennings, marshall chapman, diana haig
1985
Originally appeared on tennessee christmas, an mca compilation

Chorus:
Its christmas in the caribbean
Snowbirds fill the air
Its christmas in the caribbean
Lots of presents everywhere
We dont live in a hurry
Send away for mistletoe
Its christmas in the caribbean
Got everything but snow

Lights are blowing in the palm trees
Stockings hanging from the mast
Santa riding on a dolphin
Dont you want to make it
Dont you want to make it last

Chorus:
Its christmas in the caribbean...

Snow?

Suntanned children sleeping
Hoping santa will come true
Christmas morning marlin leaping
Oh its papas birthday
Mister buffetts birthday too!

Chorus:
Its christmas in the caribbean...

Christmas in the caribbean
Got everything but snow
Christmas in the caribbean
Got everything but snow...

Nytt medlem av familien

Vi har fått hund!! Det har stått på ønskelisten til barna (ihvertfall to av dem) lenge, og nå ble det endelig noe av. Hun heter Tigger, som du vel kan skjønne, og er veldig søt og snill. Hun er ett år gammel, vi har overtatt henne fra en familie som reiser hjem til USA til jul. Hun har vært hos oss en måneds tid. Hun har naturligvis lengtet hjem og var lei seg begynnelsen, men nå ser hun ut til å ha det bra. Hun er en god vakthund som sier ifra, men angriper ikke. Hun er veldig kjælen, elsker å kjøre bil og å bade i sjøen -men ikke bli skylt av under slangen etterpå! Som dere skjønner har vi alle falt helt (til og med den av barna som ikke ønsket seg hund i utgangspunktet).

Hurricane-sesong

Vi er nå noen uker inn i hurricane-sesongen. Allerede har vi så vidt vært i utkanten av Hurricane Dean som ødela avlinger og tok endel liv på sin vei mot Mexico. Hos oss ble det bare som en vanlig høststorm der hjemme, og vi har hørt at bare et par hustak fløy avgårde, uten andre skader. Vi vil forresten benytte anledningen til å si tusen takk til alle der hjemme som tok kontakt for å høre hvordan det gikk med oss, det setter vi veldig stor pris på. Vi håper at Nevis går klar dette året også, som så ofte før.

I min naivitet har jeg trodd at årsaken til alle ødeleggelsene en hurricane forårsaker må ligge i bl.a. dårlige huskonstruksjoner. Jeg mener, vi har da også høst-orkaner på Møre-kysten, uten at nødvendigvis alle husene går med. Men slike krefter som slippes løs i hjertet av en orkan styrke 5 er ubeskrivelige, og kan ikke sammenlignes med noe vi opplever i Norge, det har jeg innsett nå.

Lokale myndigheter er opptatt av å nå ut til befolkningen med råd om hvordan man forholder seg i denne tiden, og på de lokale stasjonene hører man med jevne mellomrom denne søte lille reggie jingle'n: "Everybody beware, You better prepare: Disaster can hit you anytime, anywhere!", etterfulgt av gode råd om bl.a. å sette lemmer på vinduene, skjære ned store trær, oppbevare vann og mat for to uker, og adressen til nærmeste tilfluktsrom. Man får bruk for det man har lært i Kirken om alltid å ha et matvarelager.

Stavanger, Fjelldal og Bodø 2007

Ååhh, det var godt å være hjemme i Norge!! Selv om jeg frøs noe bitterlig, spesielt da vi var i Stavanger. Siddisene skjønner hva jeg mener. Dere har ikke vært velsignet med for godt vær i år, og dere har min medfølelse.

Først av alt: til dere vi fikk truffet: takk for en veldig fin tid. Og spesielt til familiene Sørensen, Helgesen, Bjerga og Farstad: takk for at dere åpnet deres hjem for 4 (5) omflakkende trekkfugler fra sør.

Og til dere vi ikke fikk truffet: vi kan bare beklage at det ble for liten tid eller at vi ikke befant oss på samme sted til samme tid, og håpe på at vi sees igjen snart.

Vi hadde også en fin tid hos Steins familie i N-Norge. Der var været som jo alle vet veldig bra. Vi var på stranda og badet - mer eller mindre isbading - og det ble noen turer i fjellet på noen av oss, og fiske og kanotur. N-Norge i godt vær er bare utrolig vakkert - se på bildene og døm selv.

Hjem, kjære hjem!

Vi kommer hjem! På sommerferie, altså. 6. juli, etterat alle eksamener for barna er unnagjort og skolen over for dette året, setter vi oss på flyet med nesen vendt nordover. Det blir litt rart å komme til hjembyen på ferie. Men livet blir anderledes enn man hadde tenkt av og til.

Vi blir i Stavanger 2-3 uker og reiser så sannsynligvis til Nord-Norge en ukes tid. Så nå er dere advart! Vi setter selvfølgelig stor pris på om dere alle kan legge feriene deres rundt dette tidspunkt slik at vi kan treffe dere alle hjemme, men om dere nå absolutt må tenke bare på dere selv og dra på ferie akkurat da, så jaja, deres tap.

Men noen blir kanskje hjemme da? Vi håper!

Hurra for 17. mai!

Den syttende mai totusenogsju ble behørig feiret også her sør. Vi stod opp like tidlig som hjemme, ikke for å høre Kvaleberg skolekorps spille i gatene, men for å komme oss avgårde opp på fjellet før Stein måtte på jobb. Barna hadde fått fri, men ikke Stein.

En annen grunn for å komme oss avgårde så tidlig var jo også for å slippe unna den verste heten. Vi besteg Saddle Hill med vaiende flagg og 17. mai-sanger, et helt lite hansen-tog. Etterpå dro Stein på jobb, og vi andre hjem.

Alt skjer som kjent på en gang, aldri kommer begivenhetene etter hverandre så vi får oversikt. Selvfølgelig måtte vi også flytte inn i det nye huset denne dagen, så før vi kom oss avgårde til lunsjen med norske venner, var det full flyttesjau med møbler, kjøleskap og senger: lokale mannfolk dro og dyttet, sjefa kommanderte (blir ganske varm av å sjefe, skal jeg si dere!) Så nå er vi flytta inn med senger, sofa, utemøbler, kjøleskap og en mikro, og lite annet, men det kommer etterhvert.

En annen norsk familie som driver et hotell ved stranda inviterte venner til ekte norsk lunsj med pølse i brød, spekemat og eggerøre, kake formet som det norske flagget, og 17. mai-leker for de minste.

Det ble jo ikke barnetog med Helgesen på sidelinjen, men jammen fikk vi kjenne på 17.mai-følelsen likevel.

Påskeferie

Det ble ikke så mye snø og skiturer på fjellet denne påsken, av åpenbare grunner, men desto mer luksus! Vi ble invitert med på en eventyrlig påskehelg over til naboøya St.Kitts sitt Merriott karibiske spa og resort. Du verden! De beste senger jeg har prøvd, god mat og restaurant i basseng-komplekset (ja for det var jo ikke bare et vanlig stort basseng, men mange som snodde seg rundt øyer og under broer. Stranda lå rett nedenfor men den var det bare Stein og Aron som brukte, for strender har vi hjemme på Nevis - det var jo så mye annet som skulle prøves ut. Else-Berit ble med vertskapet en liten tur på kasinoet lørdags kveld, men bare for å kikke, se hvordan de rike (og sikkert også de som har gått fallitt) lever. Ellers var det mange kveldsåpne butikker i hotellet, restauranter, 24-7 sportssenter, et rom for barna med alle slags spill, barneklubb og underholdning ved bassengkanten.

Underholdningen ved bassengkanten ble litt surreal etterhvert. En festlig DJ stilte spørsmål, mest om St.Kitts, og hvis deltagerne som stod rundt om ute i bassenget svarte riktig fikk de en "bead" (sånne perler vi har på rastaflettene). Det var jo greit nok, jeg tenkte at barna sikkert ville synes at dette var artig. Men det viste seg at barna ikke hadde en tjangs - de greide ikke rope høyt nok til å overdøve alle de voksne som etterhvert ble ganske hekta på å vinne. Det ble ropt og skreket, og noen sprang til og med fram til mikrofonen og begynte å synge (o skrekk!) melodier det ble spurt om (noen kom med svar til og med før første tone ble spilt, så jeg tror de samme spørsmålene gikk igjen og at noen av gjestene hadde vært der litt for lenge). Det var som en grisefest på Mallorca. Da jeg oppdaget at jeg selv også skrek ut et svar, tenkte jeg at det var best å forflytte seg til en solseng et roligere sted. Jeg tror noen av gjestene der må ha kjedet seg. Ellers kan man da ikke oppføre seg sånn?

Det var virkelig flott å kunne prøve ut de rikes levemåte, men det var også deilig å komme tilbake til Nevis, uthvilt og styrket av god mat som man ikke måtte lage selv!

Oops! I did it again...

På Nevis følger man mange av den gamle verdens skikker, bl.a. kjører man på venstre side av veien. Det gikk to uker før jeg i det hele tatt turde å kjøre bil selv, og enda to uker før jeg kjørte i sentrum. Men nå er jeg vant til dette, og behøver ikke konsentrere meg så hardt om å gjøre det riktig som i begynnelsen. Trodde jeg.

I går kveld var vi ute i huset (som vi fremdeles venter på å få flytte inn i) for å gå gjennom de siste små justeringer som skal gjøres av selger før vi overtar. Det var blitt mørkt før vi bestemte oss for å kjøre hjem. Jeg kikket nøye til venstre og høyre før jeg svingte ut på veien. Og befant meg i den høyst forvirrende og frustrerende situasjonen at alle de tre møtende bilene befant seg på feil side av veien. Jeg er ikke den som gir meg så lett når jeg har rett, så jeg tenkte at de får jammen se til å svinge til siden så jeg får kjøre. Og denne tanken holdt jeg på i flere sekunder, helt til det kom stille fra baksetet: "Mamma, jeg tror du kjører på feil side av veien?"

Det var en absurd situasjon, fire par billykter sto helt stille i mørket, tre par i én kjøreretning, og ett par i den andre - jeg skulle gjerne vært på innsiden av hodet til de sjåførene. Hvis noen av tankene kom til uttrykk i ord - vinduene var igjen så jeg hørte ikke noe - så var det nok ikke noe rosende. Det hjalp nok ikke på at da jeg endelig ga meg og svingte over i min egen fil og de så at jeg var hvit da de kjørte forbi - "&#§"! white folks thinking they own the road!" Som sagt, vinduene var igjen så jeg vet ikke sikkert at det var det de sa. Men jeg vil ikke vedde imot det.

PS. Hvis du skulle få inntrykk av at disse bildene er av våre biler så bare la all misunnelse fare: det er bare de kuleste Aron vil ha med på bilder, og vår Toyota er definitivt ikke av de kuleste. DS.

Fakta og kort historie om Nevis, West Indies

Nevis er en vulkansk øy dekket av tropisk regnskog, beliggende i øygruppen Leeward Islands nordøst i Karibien. Den er på 36 kvadrat miles og har en befolkning på over 11.000 (+ ca 10.000 apekatter). Hovedindustri er turisme, offhsore banking, jordbruk, fiske og høyere utdanning. Det snakkes engelsk samt lokal dialekt (jfr. innlegg om språket). Nevis ble etter uavhengigheten fra Storbritannia i 1983 med i en konfederasjon med naboøya St.Kitts, og styres etter engelsk lovgivning under en Premier.

Majoriteten av befolkningen er av Afrikansk-karibisk opprinnelse, med minoriteter fra Guyana, Santo Domingo, Canada, Storbritannia og USA (og nå også Norge). De aller fleste kristne kirkesamfunn og andre religioner er representert med møtehus her.
Klimaet er tropisk, med temperaturer mellom 22 og 30 grader Celsius. Vanligvis blåser det en bris fra nordøst, som av og til kan bli ganske frisk. Mellom november og februar kan det regne veldig mye innimellom, og det kan bli relativt kjølig, spesielt om nettene. Hurricane-sesongen i området varer fra juni til november, men på Nevis varer sesongen vanligvis september-november. 2006 var et veldig rolig år, så iår er det varslet 17 tropiske stormer, hvorav 9 kan utvikle seg til å bli hurricanes. At alle disse vil treffe Nevis er lite trolig, men hurricane-varsler blir uansett trappet opp, med meldinger hvert 15. min. i sesongen.

Nevis har en lang og broket historie. Man har funnet noen få spor etter indianere så tidlig som 200o f.Kr. Disse ble kalt Sibonay'er og kom trolig fra Mellom-Amerika. Etter dem kom Arawak-indianerne fra området rundt Orinoco-elven i Venezuela. Flere århundrer etter kom Karib-indianerne, trolig fra samme område. Det er funnet så mange som to dusin utgravingssteder etter disse siste to folkeslagene. Arkeologer antar at det bodde mellom 2.500 og 6.000 indianere her rundt 600 f.Kr. Indianerne kalte øya Oualie.

Christopher Columbus var den første vestlige besøkende til Nevis. 11. november 1493 ankret han opp utenfor øya. Vulkanen Mount Nevis er vanligvis dekket av skyer, og Columbus må ha syntes det så ut som snø, for han ga øya navnet Nieves, som betyr "snø" på spansk. Etter dette finner man navnet Nevis, som er en forvanskning av Nieves, på mange av datidens sjøkart, og navnet er blitt hengende ved.

Andre berømtheter som har besøkt øya er kaptein John Smith (han med hun Pocahontas), i 1607. Han nevner en konfrontasjon med indianerne, hvor begge parter stakk til hver sin kant.

I 1628 invaderte britene Nevis, og året etter spanjolene. Kivingen over Nevis mellom briter, spanjoler, hollendere og franskmenn fortsatte i 200 år. Nevis ble kalt Queen of the Caribbean pga kvaliteten og kvantiteten av sukker som ble produsert her, og plantasjeeierne på Nevis fikk velge ut de beste slavene før de ble transportert videre til andre øyer. Nevisiere sier derfor om seg selv at de er kremen av afrikanske etterkommere i Karibien. I 1803 stod det siste slaget om Nevis, og britene overtok. I 1854 ble det siste engelske fortet forlatt på øya, da det ikke lenger var lønnsomt for land i Europa å produsere sukkeret så langt hjemmefra. En haltende sukkerproduksjon ble holdt i live til 1954, da den siste sukkermøllen ble stengt, og sukkerproduksjonen på Nevis ble historie.

Too blessed to be stressed

Bilparken er usannsynlig stor for ei så lita øy – og den er ganske ny. Her bruker man ikke pengene på slikt tull som hus og hage – man skal jo tross alt bare sove der, og apekattene spiser opp alt man dyrker uansett (apropos det – Stein var ute i huset og plantet et banantre her forleden, og det første han fikk øye på da han så opp fra arbeidet var en apekatt som satt i nabohagen og stirret forventningsfullt på ham…). Så her kjører det nyeste nye i krom og stål rundt på disse vannvittig dårlige veiene. Man kjøper ikke bruktbil lokalt – alt inni ristes i filler på tre år.

Jeg glemte å nevne at bilparken også er særdeles fargerik. Mange av bussene og privatbilene er pyntet med oppløftende budskap som ”Too blessed to be stressed” og ”Too anointed to be disappointed”, ”Stress me” (taxi), "Jehovah Jiveh", "Final Touch" (personbil som har mistet grillen og bare rusten holder den sammen), "You can't put a good man down", "Never Blazing", "King of Water" og "Water is Life" (to av de lokale vannleverandørene). Andre har egennavn som "Bingi", "Slammer" og "Juggler", artistisk utformet på panseret.

En annen kuriositet er de mange håndmalte skiltene etter veien som oppfordrer bilistene til varsomhet: "Slow down. The life you save may be your own", og min favoritt: "Undertakers love overtakers" (overtake=kjøre forbi). Så dere skjønner at å ferdes i trafikken på Nevis aldri er noen kjedelig affære (jfr. innlegget "Citaslow").

Citaslow?

Vi har nå vært her i over tre måneder, og strever nok ennå litt med å tilpasse oss. Det meste gjøres på helt andre måter enn hjemme - selv om postverkets ansatte minner mistenkelig om de der hjemme, spesielt når det gjelder det faktum at alt tar tid (kanskje de rekrutteres fra samme - øh, sted?). Vi har lært oss at begrepet "14 dager" kan omfatte alt fra tre uker til seks måneder (og det gjelder ikke bare postgangen).

Livet her går altså sakte. Og det var jo egentlig noe av grunnen til at vi ønsket å flytte hit. Her har man tid til å stoppe og prate med kjente, og det spiller ingen rolle om begge sitter i hver sin bil - andre biler som kommer etter får værsågod vente til passiaren er over. Her står den "gode samtale" i fokus. Det huies og skrikes hilsener o.a. over gata nede i sentrum - at det er mulig å forstå hva som blir sagt gjennom all bilduren og musikken fra høytalere og biler i hovedgata er ubegripelig for en uinvidd. At alt foregår på den lokale dialekten hjelper selvfølgelig ikke på. Jeg pleier å kjøre gjennom sentrum med vinduene igjen og air condition på full guffe. Det kunne jo være jeg traff på en kjenning (det begynner faktisk å bli mulig etter å vært her en stund), og hva skulle jeg gjort om hun/han hilste? Jeg hadde jo ikke skjønt bæret uansett. Så jeg gjemmer meg bak solbrillene og retter blikket mest mulig framover. Som hjemme. Heia Kari Nordmann!

Mygg

En stor del av tiden går med til bekjempelse av mygg i form av forgiftning av rom (hold deg vekk i minst 20 min) eller god, gammeldags hands-on klasking. Naboen har vært på det kinesiske supermarkedet (alle butikker med utvalg større enn tre ulike ting kalles ”supermarket” her) og kjøpt en innretning som dreper myggen med strøm (zap!). Vi vurderer sterkt å følge eksemplet.

Jeg har gitt opp å telle hvor mange myggstikk jeg til enhver tid har på bein og armer. Nå er jeg bare takknemlig for at de lar ansiktet mitt være i fred. Fikk et stikk på øyelokket første dagen jeg kom hit og det hovnet opp noe sinnsykt. Ingen orket å se på meg, og solbriller ble innkjøpt ganske kjapt.

Eldre nevisiere roper etter meg på gata: ”Fresh blood! Fresh blood!” Etterhvert har jeg forstått at når man har vært her lenge nok opparbeider man en slags immunitet. Man blir fremdeles stukket, men ikke plaget av det på samme måte. Vi ser fram til det.

Hvite italienere løper fortest

Det er en overflod av dyr på Nevis, og flesteparten av dem befinner seg til enhver tid på veien. Man må stadig stoppe for eller unnvike geiter og sauer, og langs barnas skolevei kryr det av høner og haner og kyllinger. Det er ikke alltid så lett å få øye på dem, fargene går mer eller mindre i ett med søla, og ofte hører man et halvkvalt hyl i kjølvannet – det går nok en høne eller ti rundt med stekkete vinger. Her om dagen oppdaget jeg imidlertid høna med dyktig tilpasningsevne: en hvit italiener (umulig å overse) så meg komme, skjøt hodet framover, heiste opp magen (slik så det ut) og sprintet over veien jeg i en fart jeg ikke trodde var mulig å oppnå for en fugl som ikke kan fly.

I skolegården er tilstanden den samme: yndlingshobbyen er å jage høner vekk fra under bordene der barna sitter og spiser. Vi er kommet fram til at det lokale fjærkre mangler korttidshukommelse. Hvert friminutt blir de jaget (og det er ikke alltid bare lek, dessverre), og neste friminutt er de der igjen, like spent på hva mon dette ”nye” stedet kan bringe av mat eller andre gleder.

Siste nytt fra skolegården er at en svart høne ruger på eggene sine i blomsterkrukka bak trappa. Så langt har hun fått ligget noenlunde i fred – de eldre barna passer på. Vi håper hun blir ferdig før påske. Det hadde vært artig å få overvære klekkingen.