Det er en overflod av dyr på Nevis, og flesteparten av dem befinner seg til enhver tid på veien. Man må stadig stoppe for eller unnvike geiter og sauer, og langs barnas skolevei kryr det av høner og haner og kyllinger. Det er ikke alltid så lett å få øye på dem, fargene går mer eller mindre i ett med søla, og ofte hører man et halvkvalt hyl i kjølvannet – det går nok en høne eller ti rundt med stekkete vinger. Her om dagen oppdaget jeg imidlertid høna med dyktig tilpasningsevne: en hvit italiener (umulig å overse) så meg komme, skjøt hodet framover, heiste opp magen (slik så det ut) og sprintet over veien jeg i en fart jeg ikke trodde var mulig å oppnå for en fugl som ikke kan fly.
I skolegården er tilstanden den samme: yndlingshobbyen er å jage høner vekk fra under bordene der barna sitter og spiser. Vi er kommet fram til at det lokale fjærkre mangler korttidshukommelse. Hvert friminutt blir de jaget (og det er ikke alltid bare lek, dessverre), og neste friminutt er de der igjen, like spent på hva mon dette ”nye” stedet kan bringe av mat eller andre gleder.
Siste nytt fra skolegården er at en svart høne ruger på eggene sine i blomsterkrukka bak trappa. Så langt har hun fått ligget noenlunde i fred – de eldre barna passer på. Vi håper hun blir ferdig før påske. Det hadde vært artig å få overvære klekkingen.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
1 kommentar:
Eggene til den svarte høna klekket rett etter påske, og hun fikk 7 nydelige kyllinger i brunt, svart, gult, hvitt og spraglete. Vi var med på en aldri så liten redningsaksjon da kyllingene hadde falt mellom blomsterkrukka og potteskjuleren på vei ut av redet. Undertegnede var litt stolt da høna sluttet å hakke da den første ungen ble hjulpet tilbake til mora. Kanskje høners intelligens er undervurdert?
Legg inn en kommentar