Citaslow?

Vi har nå vært her i over tre måneder, og strever nok ennå litt med å tilpasse oss. Det meste gjøres på helt andre måter enn hjemme - selv om postverkets ansatte minner mistenkelig om de der hjemme, spesielt når det gjelder det faktum at alt tar tid (kanskje de rekrutteres fra samme - øh, sted?). Vi har lært oss at begrepet "14 dager" kan omfatte alt fra tre uker til seks måneder (og det gjelder ikke bare postgangen).

Livet her går altså sakte. Og det var jo egentlig noe av grunnen til at vi ønsket å flytte hit. Her har man tid til å stoppe og prate med kjente, og det spiller ingen rolle om begge sitter i hver sin bil - andre biler som kommer etter får værsågod vente til passiaren er over. Her står den "gode samtale" i fokus. Det huies og skrikes hilsener o.a. over gata nede i sentrum - at det er mulig å forstå hva som blir sagt gjennom all bilduren og musikken fra høytalere og biler i hovedgata er ubegripelig for en uinvidd. At alt foregår på den lokale dialekten hjelper selvfølgelig ikke på. Jeg pleier å kjøre gjennom sentrum med vinduene igjen og air condition på full guffe. Det kunne jo være jeg traff på en kjenning (det begynner faktisk å bli mulig etter å vært her en stund), og hva skulle jeg gjort om hun/han hilste? Jeg hadde jo ikke skjønt bæret uansett. Så jeg gjemmer meg bak solbrillene og retter blikket mest mulig framover. Som hjemme. Heia Kari Nordmann!