På Nevis følger man mange av den gamle verdens skikker, bl.a. kjører man på venstre side av veien. Det gikk to uker før jeg i det hele tatt turde å kjøre bil selv, og enda to uker før jeg kjørte i sentrum. Men nå er jeg vant til dette, og behøver ikke konsentrere meg så hardt om å gjøre det riktig som i begynnelsen. Trodde jeg.
I går kveld var vi ute i huset (som vi fremdeles venter på å få flytte inn i) for å gå gjennom de siste små justeringer som skal gjøres av selger før vi overtar. Det var blitt mørkt før vi bestemte oss for å kjøre hjem. Jeg kikket nøye til venstre og høyre før jeg svingte ut på veien. Og befant me
g i den høyst forvirrende og frustrerende situasjonen at alle de tre møtende bilene befant seg på feil side av veien. Jeg er ikke den som gir meg så lett når jeg har rett, så jeg tenkte at de får jammen se til å svinge til siden så jeg får kjøre. Og denne tanken holdt jeg på i flere sekunder, helt til det kom stille fra baksetet: "Mamma, jeg tror du kjører på feil side av veien?"
Det var en absurd situasjon, fire par billykter sto helt stille i mørket, tre par i én kjøreretning, og ett par i den andre - jeg skulle gjerne vært på innsiden av hodet til de sjåførene. Hvis noen av tankene kom til uttrykk i ord - vinduene var igjen så jeg hørte ikke noe - så var det nok ikke noe rosende. Det hjalp nok ikke på at da
jeg endelig ga meg og svingte over i min egen fil og de så at jeg var hvit da de kjørte forbi - "&#§"! white folks thinking they own the road!" Som sagt, vinduene var igjen så jeg vet ikke sikkert at det var det de sa. Men jeg vil ikke vedde imot det.
I går kveld var vi ute i huset (som vi fremdeles venter på å få flytte inn i) for å gå gjennom de siste små justeringer som skal gjøres av selger før vi overtar. Det var blitt mørkt før vi bestemte oss for å kjøre hjem. Jeg kikket nøye til venstre og høyre før jeg svingte ut på veien. Og befant me
g i den høyst forvirrende og frustrerende situasjonen at alle de tre møtende bilene befant seg på feil side av veien. Jeg er ikke den som gir meg så lett når jeg har rett, så jeg tenkte at de får jammen se til å svinge til siden så jeg får kjøre. Og denne tanken holdt jeg på i flere sekunder, helt til det kom stille fra baksetet: "Mamma, jeg tror du kjører på feil side av veien?"Det var en absurd situasjon, fire par billykter sto helt stille i mørket, tre par i én kjøreretning, og ett par i den andre - jeg skulle gjerne vært på innsiden av hodet til de sjåførene. Hvis noen av tankene kom til uttrykk i ord - vinduene var igjen så jeg hørte ikke noe - så var det nok ikke noe rosende. Det hjalp nok ikke på at da
jeg endelig ga meg og svingte over i min egen fil og de så at jeg var hvit da de kjørte forbi - "&#§"! white folks thinking they own the road!" Som sagt, vinduene var igjen så jeg vet ikke sikkert at det var det de sa. Men jeg vil ikke vedde imot det.PS. Hvis du skulle få inntrykk av at disse bildene er av våre biler så bare la all misunnelse fare: det er bare de kuleste Aron vil ha med på bilder, og vår Toyota er definitivt ikke av de kuleste. DS.
2 kommentarer:
Godt at du har med deg en ung og frisk hjerne ekstra - hahaha! Jeg husker at ungene til Inger Jørgensen i Trondheim fortalte om akkurat slike hendelser da de bodde i Australia. Det er jo bra at ting går litt saktere på Nevis, da!
Kjekk blogg! Du skriver godt og får fram det komiske i situasjonene. Artig å høre om livet der nede på denne måten!!
Anita
Etter utallige oppfordringer fra en husbond som er meget bekymret for at det ikke skal komme klart nok fram at det IKKE var HAN som kjørte denne ulykksalige kveldsturen så vil jeg herved bekrefte at det var Mamma som blamerte seg. Dermed skulle dette være oppklart.
Det hører jo også med til historien at far og sønn kom i bilen bak og fikk seg en god latter.
Legg inn en kommentar