Fakta og kort historie om Nevis, West Indies

Nevis er en vulkansk øy dekket av tropisk regnskog, beliggende i øygruppen Leeward Islands nordøst i Karibien. Den er på 36 kvadrat miles og har en befolkning på over 11.000 (+ ca 10.000 apekatter). Hovedindustri er turisme, offhsore banking, jordbruk, fiske og høyere utdanning. Det snakkes engelsk samt lokal dialekt (jfr. innlegg om språket). Nevis ble etter uavhengigheten fra Storbritannia i 1983 med i en konfederasjon med naboøya St.Kitts, og styres etter engelsk lovgivning under en Premier.

Majoriteten av befolkningen er av Afrikansk-karibisk opprinnelse, med minoriteter fra Guyana, Santo Domingo, Canada, Storbritannia og USA (og nå også Norge). De aller fleste kristne kirkesamfunn og andre religioner er representert med møtehus her.
Klimaet er tropisk, med temperaturer mellom 22 og 30 grader Celsius. Vanligvis blåser det en bris fra nordøst, som av og til kan bli ganske frisk. Mellom november og februar kan det regne veldig mye innimellom, og det kan bli relativt kjølig, spesielt om nettene. Hurricane-sesongen i området varer fra juni til november, men på Nevis varer sesongen vanligvis september-november. 2006 var et veldig rolig år, så iår er det varslet 17 tropiske stormer, hvorav 9 kan utvikle seg til å bli hurricanes. At alle disse vil treffe Nevis er lite trolig, men hurricane-varsler blir uansett trappet opp, med meldinger hvert 15. min. i sesongen.

Nevis har en lang og broket historie. Man har funnet noen få spor etter indianere så tidlig som 200o f.Kr. Disse ble kalt Sibonay'er og kom trolig fra Mellom-Amerika. Etter dem kom Arawak-indianerne fra området rundt Orinoco-elven i Venezuela. Flere århundrer etter kom Karib-indianerne, trolig fra samme område. Det er funnet så mange som to dusin utgravingssteder etter disse siste to folkeslagene. Arkeologer antar at det bodde mellom 2.500 og 6.000 indianere her rundt 600 f.Kr. Indianerne kalte øya Oualie.

Christopher Columbus var den første vestlige besøkende til Nevis. 11. november 1493 ankret han opp utenfor øya. Vulkanen Mount Nevis er vanligvis dekket av skyer, og Columbus må ha syntes det så ut som snø, for han ga øya navnet Nieves, som betyr "snø" på spansk. Etter dette finner man navnet Nevis, som er en forvanskning av Nieves, på mange av datidens sjøkart, og navnet er blitt hengende ved.

Andre berømtheter som har besøkt øya er kaptein John Smith (han med hun Pocahontas), i 1607. Han nevner en konfrontasjon med indianerne, hvor begge parter stakk til hver sin kant.

I 1628 invaderte britene Nevis, og året etter spanjolene. Kivingen over Nevis mellom briter, spanjoler, hollendere og franskmenn fortsatte i 200 år. Nevis ble kalt Queen of the Caribbean pga kvaliteten og kvantiteten av sukker som ble produsert her, og plantasjeeierne på Nevis fikk velge ut de beste slavene før de ble transportert videre til andre øyer. Nevisiere sier derfor om seg selv at de er kremen av afrikanske etterkommere i Karibien. I 1803 stod det siste slaget om Nevis, og britene overtok. I 1854 ble det siste engelske fortet forlatt på øya, da det ikke lenger var lønnsomt for land i Europa å produsere sukkeret så langt hjemmefra. En haltende sukkerproduksjon ble holdt i live til 1954, da den siste sukkermøllen ble stengt, og sukkerproduksjonen på Nevis ble historie.

Too blessed to be stressed

Bilparken er usannsynlig stor for ei så lita øy – og den er ganske ny. Her bruker man ikke pengene på slikt tull som hus og hage – man skal jo tross alt bare sove der, og apekattene spiser opp alt man dyrker uansett (apropos det – Stein var ute i huset og plantet et banantre her forleden, og det første han fikk øye på da han så opp fra arbeidet var en apekatt som satt i nabohagen og stirret forventningsfullt på ham…). Så her kjører det nyeste nye i krom og stål rundt på disse vannvittig dårlige veiene. Man kjøper ikke bruktbil lokalt – alt inni ristes i filler på tre år.

Jeg glemte å nevne at bilparken også er særdeles fargerik. Mange av bussene og privatbilene er pyntet med oppløftende budskap som ”Too blessed to be stressed” og ”Too anointed to be disappointed”, ”Stress me” (taxi), "Jehovah Jiveh", "Final Touch" (personbil som har mistet grillen og bare rusten holder den sammen), "You can't put a good man down", "Never Blazing", "King of Water" og "Water is Life" (to av de lokale vannleverandørene). Andre har egennavn som "Bingi", "Slammer" og "Juggler", artistisk utformet på panseret.

En annen kuriositet er de mange håndmalte skiltene etter veien som oppfordrer bilistene til varsomhet: "Slow down. The life you save may be your own", og min favoritt: "Undertakers love overtakers" (overtake=kjøre forbi). Så dere skjønner at å ferdes i trafikken på Nevis aldri er noen kjedelig affære (jfr. innlegget "Citaslow").

Citaslow?

Vi har nå vært her i over tre måneder, og strever nok ennå litt med å tilpasse oss. Det meste gjøres på helt andre måter enn hjemme - selv om postverkets ansatte minner mistenkelig om de der hjemme, spesielt når det gjelder det faktum at alt tar tid (kanskje de rekrutteres fra samme - øh, sted?). Vi har lært oss at begrepet "14 dager" kan omfatte alt fra tre uker til seks måneder (og det gjelder ikke bare postgangen).

Livet her går altså sakte. Og det var jo egentlig noe av grunnen til at vi ønsket å flytte hit. Her har man tid til å stoppe og prate med kjente, og det spiller ingen rolle om begge sitter i hver sin bil - andre biler som kommer etter får værsågod vente til passiaren er over. Her står den "gode samtale" i fokus. Det huies og skrikes hilsener o.a. over gata nede i sentrum - at det er mulig å forstå hva som blir sagt gjennom all bilduren og musikken fra høytalere og biler i hovedgata er ubegripelig for en uinvidd. At alt foregår på den lokale dialekten hjelper selvfølgelig ikke på. Jeg pleier å kjøre gjennom sentrum med vinduene igjen og air condition på full guffe. Det kunne jo være jeg traff på en kjenning (det begynner faktisk å bli mulig etter å vært her en stund), og hva skulle jeg gjort om hun/han hilste? Jeg hadde jo ikke skjønt bæret uansett. Så jeg gjemmer meg bak solbrillene og retter blikket mest mulig framover. Som hjemme. Heia Kari Nordmann!

Mygg

En stor del av tiden går med til bekjempelse av mygg i form av forgiftning av rom (hold deg vekk i minst 20 min) eller god, gammeldags hands-on klasking. Naboen har vært på det kinesiske supermarkedet (alle butikker med utvalg større enn tre ulike ting kalles ”supermarket” her) og kjøpt en innretning som dreper myggen med strøm (zap!). Vi vurderer sterkt å følge eksemplet.

Jeg har gitt opp å telle hvor mange myggstikk jeg til enhver tid har på bein og armer. Nå er jeg bare takknemlig for at de lar ansiktet mitt være i fred. Fikk et stikk på øyelokket første dagen jeg kom hit og det hovnet opp noe sinnsykt. Ingen orket å se på meg, og solbriller ble innkjøpt ganske kjapt.

Eldre nevisiere roper etter meg på gata: ”Fresh blood! Fresh blood!” Etterhvert har jeg forstått at når man har vært her lenge nok opparbeider man en slags immunitet. Man blir fremdeles stukket, men ikke plaget av det på samme måte. Vi ser fram til det.

Hvite italienere løper fortest

Det er en overflod av dyr på Nevis, og flesteparten av dem befinner seg til enhver tid på veien. Man må stadig stoppe for eller unnvike geiter og sauer, og langs barnas skolevei kryr det av høner og haner og kyllinger. Det er ikke alltid så lett å få øye på dem, fargene går mer eller mindre i ett med søla, og ofte hører man et halvkvalt hyl i kjølvannet – det går nok en høne eller ti rundt med stekkete vinger. Her om dagen oppdaget jeg imidlertid høna med dyktig tilpasningsevne: en hvit italiener (umulig å overse) så meg komme, skjøt hodet framover, heiste opp magen (slik så det ut) og sprintet over veien jeg i en fart jeg ikke trodde var mulig å oppnå for en fugl som ikke kan fly.

I skolegården er tilstanden den samme: yndlingshobbyen er å jage høner vekk fra under bordene der barna sitter og spiser. Vi er kommet fram til at det lokale fjærkre mangler korttidshukommelse. Hvert friminutt blir de jaget (og det er ikke alltid bare lek, dessverre), og neste friminutt er de der igjen, like spent på hva mon dette ”nye” stedet kan bringe av mat eller andre gleder.

Siste nytt fra skolegården er at en svart høne ruger på eggene sine i blomsterkrukka bak trappa. Så langt har hun fått ligget noenlunde i fred – de eldre barna passer på. Vi håper hun blir ferdig før påske. Det hadde vært artig å få overvære klekkingen.